Dersom du ikke vet når du skal kaste deg, er du dømt til en karriere med bad beats, tapte hender og frustrasjon over tapte sjetonger. Nøkkelen til å lære å kaste seg ligger i å legge følelsene sine til side under spillet. De fleste brenner seg på dette fordi de allerede har lagt mye i potten, og nekter å innse at de vil tape.

Dette er en mentalitet som ikke hører hjemme i poker. Med en gang du føler at sjansene er forspilte, må du kaste hånden. Du beviser ingenting ved å kaste bort sjetongene dine. Det eneste du oppnår er å vise de andre at du ikke vet noe om poker, samt ikke bryr deg om beholdningen din.

Folding - Hjertet i pokerspill

Imidlertid finnes det unntak til denne regelen. På begynnelsen av et spill er det alltid lurt å lære de andre spillerne å kjenne. Dersom du har problemer med å plassere dem, kan det være verdt et par sjetonger å knekke deres spillekode.

Opphavet til pokersjetonger

I cowboyenes tid i USA ble det spilt poker i barer, salooner og store elvebåter. Den gangen anvendte de mynter, gullstøv og gullklumper som verdienhet i poker. Senere ble sjetongene introdusert, som følge av de var lettere å håndtere. Sjetonger ble da lagd av elfenben, tre, papir og leire.

Problemet var bare at disse sjetongene, med blank overflate, var lette å forfalske. Dette førte ofte til at mange spill endte opp med flere sjetonger enn da de begynte. For å forhindre dette begynte arrangørene å lage sjetonger med spesielle inngraveringer og fordypninger. Eksempelvis fikk alle deltakerne hvert sitt sett med graverte elfenbenssjetonger, slik at ingen skulle jukse. Rundt 1930 fantes det over 1000 forskjellige design å velge mellom.

Senere ble elfenbenssjetonger erstattet av billigere leirsjetonger. Fra og med rundt 1940 tok plastikken over, men da mistet sjetongene sin eksklusivitet. Dagens mest eksklusive sjetonger er derfor laget av plast med leire i midten. Har du skaffet deg sjetonger?